FOTOGRAFI SOM UTTRYKKSMIDDEL av Carl Nesjar

Å fotografere er til en viss grad – men bare
til en viss grad – en fri skapelsesakt.
Fotografiet når nesten aldri ut over det
å fungere som dokumentasjon i en eller
annen – undertiden kunstnerisk – form.
Som i et hvert annet metier gjelder det også
innenfor fotografien å kjenne uttrykksmidlets begrensing.
Det resulterer i så mange dumheter når
man vil bruke et uttrykksmiddel på en måte som
ikke passer til det.
Våre opplevelser av rommet, d.v.s. av den fysiske
verden som omgir oss, er basert hovedsakelig på to
kjennsgjerninger: vi har to øyne som ser i samme
retning, og vi beveger oss. Et fotoapparat har bare
ett øye; dessuten er det statisk. Det er en enorm
forskjell mellom menneskets synsopplevelse og
kameraets optiske registrering av fysiske fenomener.
Det kan synes overflødig å presisere noe så opplagt,

noe som ”alle vet”. I virkeligheten er det de færreste som forstår, og tar konsekvensen av dette forhold.

En av de største vanskelighetene ved fotografering er faktisk å ”få det til å ligne”. For min del strever jeg
efter å gi naturformene (dette gjelder et ansikt like så vel som en stein) et så sterkt grafisk uttrykk som mulig.
Det å velge motiv spiller en overveiende rolle i fotografien. Valget må baseres på inngående kjennskap til
kameraets optikk, filmemulsjonen og mørkeromsarbeidet.En såkalt vidvinkellinse har for eksempel et
mindre synsfelt enn det menneskelige øye.

Fotografiet vil alltid til en viss grad være abstrakt. Linsen og filmemulsjonen kan ikke registrere noe
annet enn rom og stofflighet slik som disse fenomener opptrer ved ulike grader av belysning. Fotografiets
plastiske begrensning gir seg til kjenne f. eks. vedfotograferingen av en skulptur. Filmen oppfatter bare
en brøkdel av de inntrykk vi mottar gjennom sansene våre.

Det fotografiske bilde er også en konvensjon, som andre former for billedfremstilling er det. (Ofte ønsker
jeg at jeg hadde en linse som på visse måter kunne oppheve perspektivet, eller gi meg omvendt perspektiv. Eller en linse som hadde flere forskjellige brennvidder samtidig!)
Efter min mening er svart-hvitt-fotografien foreløpig farvefotografien langt overlegen. Jeg kan stå overfor et motiv og ha svart-hvitt film i apparatet, og tenke ut
at jeg med den og den filmemulsjon, den og den fremkalling, den og den kopiering vil få det og det bestemte
resultat. Men med farve er det umulig å kontrollere alle prosesser. (Det ville være interessant å få anledning å
jonglere med farvefremkallingsbadene for å forskyve farveregisteret). Nettopp noe av det sympatiske ved
svart-hvitt fotografi, er at man kan arbeide nesten like så fritt med kopieringen av et gitt negativ som med
trykkingen av grafikk efter en etset kobberplate. Selve bildeformatet spiller en stor rolle i fotografi like så
vel som i maleri og grafikk. For min egen del får jeg som regel mest ut av format på ca 40x50 cm. Bildene gjengitt i denne artikkel blir derfor heller ikke mer enn reproduksjoner av originaler. Noe går alltid tapt når formatet blir forandret og valørspillet modifisert. Hver valør skal ståtil hver neste så klart som toner i et musikkstykke.

Jeg har en svakhet for glanset papir fordi det gir det største spenn mellom svart og hvitt.
Helt fra fotografiens barndom har mange fotografer prøvet å efterligne det romantiske maleri. Dette er like
fåfengt som når enkelte ”moderne” fotografer prøver å efterligne abstrakt eller nonfigurativt maleri.
Jeg fotograferer nesten ikke noe annet enn kysten i Vestfold – fordi jeg kjenner denne kysten godt og er
glad i den, og fordi jeg synes det er moro. Jeg prøver også efter hvert å komme til klarhet over fotografiets så
vel som maleriets særegne muligheter og begrensning. Dessuten vil jeg skaffe meg et slags arkiv av naturformer som appellerer til min fantasi. Maleriene mine går for å være en mellomting av abstrakt og non-figurativt. (For meg representerer de essensen av mine opplevelserav dette landskapet.)
De er med andre ord bygd på et inngående studium av form, farve og lysfenomener
i naturen. Men maleriene er ikke ”naturalistiske” eller fotografisk gjenkjennelige. En slik kunstform blir av
mange ennå sett på som urealistisk og naturfjern. En annen side av saken er at naturen ofte opptrer
i ”abstrakte” former, for ikke å si non-figurative. Jeg blir like ofte inspirert til å male av å se på mine
egne fotografier som ved et direkte studium av naturen.

Men jeg har aldri noen gang tenkt på å ta et ”premiefotografi”.Det ville bl.a. bety at jeg måtte rette meg efter
tilfeldige smaks- og motenormer. Jeg tror at det kan bli snakk om kunstneriske verdier
i fotografiet bare når det i tillegg til sin iboende dokumentariske verdi også har et kunstnerisk uttrykk som
bilde. Noe av det beste som er skrevet om billeduttrykk, har vi fra den store franske maler Henri Matisse. Han skrev i 1908 (altså for femti år siden) blant annet: ”Efter min mening består ikke uttrykk i lidenskap som avspeiler seg i et ansikt, eller i en voldsom (kroppslig) bevegelse.

Hele arrangementet av mitt bilde tjener uttrykket. Den plassen som figurer eller gjenstander opptar, de åpne
feltene omkring dem, proporsjonene, allting spiller en rolle. Komposisjon, det er kunsten å arrangere på en dekorativ måte de forskjellige elementer som maleren rår over for å uttrykke sine følelser. I et bilde er hver ting synlig og spiller den rolle som den blir tildelt, enten den er primær eller sekundær. Alt som ikke tjener bildet, er skadelig.”

Vi kan vel si om fotografiet, i hvert fall når det dreier seg om avbildning av mennesker, at ”uttrykket” oftest
ligger netopp i ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser. Fotografiet har sjelden noe egentlig billeduttrykk i
tillegg til dette. Og det er vel grunnen til at så uhyre få fotografier har noen varig interesse, annet enn som
tidsdokumenter, som aktstykker. Jeg har trålet mangen elite-fotoutstilling i New York og Paris, og kjedet
meg fordervet.

Jeg har selv tatt noen få portretter – eller skal vi i hvert fall kalle dem fotografier av personer – som
regnes for gode. Blant annet en eldgammel kjerring i en fiskerby i Katalonia, og Picasso stående ved siden
av en skulptur. De er begge ”uttrykksfulle” fotografier, men ikke i Matisses mening. Som dokumentasjon
har de nok sin verdi, men ikke i noen særlig grad som bilde. I fotografiet av Picasso for eksempel, kan jeg
ikke som han selv til ytterste konsekvens gjør i sine malerier – forandre litt på den ene leggen hans for å
få den til å sta litt bedre i billedplanet, eller flytte det ene øret opp eller ned for å gjøre bilderytmen interessantere, eller brette ut skulpturen for bedre å kunne forklare hvordan den ser ut, eller flytte noe i bakgrunnen for å gi komposisjonen d.v.s. bildet, sterkere uttrykk.

Et faktum som de færreste er klar over, er dette:selv i renessanseportrett, som i almindelighet blir oppfattet
som ”fotografiske” og ”riktige” og ”naturlige” har kunstneren ofte tatt seg anatomiske friheter for å
gjøre bildet mer virkelig. Hvis noen av disse portrettene skulle komme til live og spasere ut av rammen,
ville vi oppfatte dem som krøplinger eller vanskapte.

Vi går ikke ut i skogen om våren med lydbåndopptaker for å ta opp fuglesangen – og venter å få
en sonate eller symfoni på båndet. Men vi kan lage en dokumentasjon (og den kan gjøres klosset eller
artistisk) av fuglesangen. For å fortsette i denne tankebanen: det er sjelden snakk om ”billedbygging” i fotografi,

oftere en kapitulasjon overfor motivet; og så en subtraktiv, jeg hadde nær sagt negativ, handling: beskjæring.
Men vi beskjærer alltid bildet langs kantene. Vi skulle kunne ”beskjære” like lett hvor som helst i
bildet. Selvsagt fins det fotografier som man aldri glemmer. Jeg tenker på bilder som for eksempel Man
Rays ungdomsportrett av Picasso, Westons bilde av en naken negerkvinne som ligger i sanden og noen
av hans ørkenfotografier, Cartier-Bressons bilde av noen tykke franske herrer og madamer ved Seinen,
noen av Bischofs fotografier fra Japan, noen få bilder av Andreas Feininger og David Duncan og selvsagt
bildene til Nadar og andre fotografiens pionerer. Jeg har også sett abstrakt film av Moholy-Nagy og
Hy Hirsch som har hevdet seg som selvstendig kunstform. I det hele tatt tror jeg det ligger større kunstneriske
muligheter i filmen enn i fotografiet. Der er en anekdote om Edvard Munch. På sine
gamle dager ble han spurt om ikke han var redd at maleren ville bli overflødig nå som farvefotografien
var i rask utvikling. – Ikke så lenge et fotografiapparat ikke kan brukes i himmel eller helvete, svarte Munch.
Storparten av dagens fotografi synes jeg er gammeldags og kjedelig. Det får meg til å tenke på disse
elektriske lampettene som forestiller stearinlys. Deter selvsagt heller ikke å vente at tusener på tusener av amatører plutselig skal oppvise billedskapende fantasi fordi om de blir utstyret med små optiske maskiner til å
lage bilder med. – Det hersker en utbredt uvane med å legge uvedkommende litterære meninger inn i motivet.

Et bilde av nakne grener mot himmelen blir kalt noe slikt som ”Grenenes ballett” og en øde fjellvidde med
våte blad og gress i forgrunnen blir ”Fjellet sørger” eller ”Ensomhet”. (Ruskins ”pathetic fallacy” et hundreår
forsinket!) Skulle et slikt fotografi tilfeldigvis være godt, setter den uvedkommende og oftest banale tittelen et
stengsel mellom meg og bildet. Efter mitt skjønn ligger fotografiets verdi hovedsakelig i det dokumentariske. (Fotografiet har jo også gjort det dokumentariske maleri overflødig – noe mange malere ennå ikke har forstått). 

Et hvert uttrykksmiddel har sin verdi, og store resultater kanoppnås med de mest begrensede midler. Det gjelder å kjenne begrensningen og utnytte midlene til det ytterste. Paradoksalt nok er de fleste ”moderne” mennesker så bundet av denne moderne oppfinnelsen, fotografiet, – fotografiske bilder er man jo omgitt av hver dag fra barndommen og til graven – at de godtar det som det eneste ”virkelige” virkelighetsbilde, og nødig eller slett ikke godtar moderne kunstformer. Men hvor mange fasetter har ”virkeligheten?” Hvor godt er fotografiet egnet til å uttrykke livets himler og helveter i kunstnerisk form?

Jeg tror at mange av dem som sysler med fotografi, ville kunne utvikle seg i langt sterkere
grad både som mennesker og billedskapere om de i hvert fall for en tid la kamera og lysmåler og alt
det andre tekniske på hyllen og prøvde seg med modelleire eller farver eller bare et stykke tegnekull.
Ett er fornødent, står det i Skriften – men jeg vil i forbindelse med billedlige uttrykksformer øke det til to:
at du har talent, og at du har noe på hjerte.

Artikkel hentet fra Kamera 1958 skrevet av Carl Nesjar

Tilbake til hovedsiden